Langs Englands tåspiss i vest

Vår sykkeltur starter i Barnstaple, som ligger i Devon og ikke i Cornwall. En fire timer lang togtur fra Gatwick fører oss til denne lille britiske byen. Sykkelutleie-firmaet Go By Bike leverer syklene som avtalt. Vår seks dager lange sykkeltur kan starte. Yr meldte om lett regn, men for det meste opphold.

Nedlagt jernbanelinje og flatt
Vi sykler langs fjorden på den nedlagte jernbanelinja Tarka Trail. Det er flatt, det er sauer og kuer – og det er regn. Som etter hvert blir ganske mye. Etter rundt to–tre mil ankommer vi Torrington railway station – en nedlagt jernbanestasjon langs Tarka-linjen, som er omgjort til en svært så hyggelig kafé. Her blir to timer tilbragt, mens det verste regner av seg utendørs.

Så langt har det vært flatt, og vi sykler forbi nedlagte jernbanestasjoner som er omgjort til privathus eller kafeer. Da det verste regnet har gitt seg, setter vi oss på sykkelsetene igjen og sykler et stykke videre på Tarka Trail. Etter fire–fem mil forlater vi jernbanelinjen og begynner å sykle i litt mer kupert terreng. Etter hvert passerer vi fylkesgrensa til Cornwall, som betegnes som et grevskap, og nærmer oss idylliske Stratton.

Herfra går det ned til kysten og dagens stoppested, Bude – en idyllisk fiskerlandsby. 66 kilometer er unnagjort, og vi inntar hotellet An Mor, som ligger sentralt og har flott utsikt over havet. Sola er nå kommet fram, og himmelen er blå. Vi tar en tur på stranda, der surferne iført våtdrakter fortsatt kjemper mot bølgene klokka 20. Bude har også et slott å by på, en kanal, fine grøntområder langs havet og et koselig sentrum.

Klipper og vill natur
Vi våkner neste morgen til litt ubestemmelig vær. Var det sol eller ikke? Uansett, vi setter oss på sykkelsetene. Vi skal sykle 77 kilometer denne dagen, så det er bare å starte. Ifølge rutebeskrivelsen skal det være et par virkelig knallharde stigninger på 30 prosent. De kommer ganske fort. Alle må trille her, men belønningen på toppen er flott utsikt mot et villere havmiljø med steile klipper ned mot sjøen.

Turen går videre på mindre trafikkerte småveier. Men «mindre trafikkerte veier» i England i juli betyr likevel ganske mye biler. Veiene er smale, så man må ta det litt forsiktig, selv om de aller fleste bilistene viser hensyn. Veimerkingen er ikke like god alle steder, også fordi ruta i Lonely Planet innimellom forlater den nasjonale sykkelruten. Det som kommer som en overraskelse, er alle bakkene – ned og opp – i elveleier. De krever sin mann og kvinne gjennom seks dager, men det går bra. Bakkene er ikke så veldig lange …

• Les også: De smarte tipsene for langtur på sykkel

Første stopp er Boscastle, et idyllisk lite sted nede i en dal ved havet. Her spiser vi en lett lunsj bestående av creamtea og scones. Typisk britisk mat. Så bærer det oppover igjen – og ned – og opp igjen, innimellom godt belønnet med koselige landsbyer, sauer og kuer. Og fantastisk utsikt mot klipper og hav.

Pittoreske Port Isaak er neste stopp på dagens etappe. En svært koselig landsby kjent fra TV-serien Doc Martin. Og byen skuffer ikke. Den har en utrolig sjarme og en havn som kan ta pusten fra en. Været er godt og sola varmer, vi spiser vår lunsj i strandkanten på havna. På vei mot Rock – der vi skal ta ferje over til Padstow – roter vi det til. Det blir noen ekstra kilometere her. Vår endestasjon denne dagen er Newquay, etter 87 km på sykkelsetet. Vi kommer fram til hotellet så sent som 20.15. Newquay er en by uten den store sjarmen og har et visst harrypreg … Men vi overlever en natt her også.

Mye biler
Den tredje dagen skal gi oss noen av de mest fantastiske utsiktspunktene på hele turen. Klipper som stuper ned i vill sjø med flere små «skjær» og øyer utenfor. Men den skulle også by på den mest trafikkerte dagen. Idet vi nærmer oss St. Ives – kanskje den mest kjente byen i hele Cornwall – øker trafikken markant, og de siste par milene sykler vi på en svært trafikkert vei, før vi ankommer St. Ives’ naboby – Carbis Bay – og vårt Atlantis Hotel.

Carbis Bay er å så si uten sjarm, men på kvelden går vi ned til St. Ives. Nok en svært idyllisk fiskerlandsby, som riktignok har mistet noe av sjarmen til masseturismen, men likevel har nok å by på. Blant annet har Tate Gallery en avdeling her. Og på den lokale puben, som serverer utsøkt mat og drikke (for undertegnede ble cider en ny favorittdrikke), tok noen av gjestene på kvelden skjeen i egen hånd og sang av full hals …

Dag fire våkner vi nok en gang til et litt ubestemmelig vær. Det yrer, og etter hvert kommer også tåka. Første etappe går i vilt terreng, og vi passerer flere nedlagte gruvesamfunn der det i sin tid ble utvunnet tinn. En lunsjpause i St. Just er på sin plass før vi tar den tre kilometer lange turen ut til Cape Cornwall – distriktets vestligste punkt. Det regner nå, men opplevelsen av å være så langt ute til vest er til å føle på.

Når vi sykler videre, kommer tåka sigende, og vi bestemmer oss for å droppe Land’s End (som jeg har hørt er oppskrytt) og Minack Theatre (et amfiteater som er bygd inn i klippene). Dette er attraksjoner som krever litt bedre vær, så vi sykler rett mot Penzance. Vi sykler gjennom kanskje den mest idylliske fiskerlandsbyen så langt – Mousehole. I Penzance blir vi møtt av Stacey, som tar imot oss på Honeydew Inn, et koselig, lite B&B. Penzance er et knutepunkt i Cornwall, med endestasjon for togforbindelsen til London, men er litt for stor til at den blir virkelig sjarmerende.

Slott og gods
Været er noe bedre når vi våkner neste dag. Det er bra for vi har tenkt oss ut til St. Michael’s Mount – en øy med slott som ligger ute i bukta ved Penzance. Ei øy som minner mistenkelig mye om Mont Saint Michel i Frankrike. Det er høyvann når vi ankommer, og vi låser syklene ved ferjeleiet. Hvis det hadde vært lavvann, kunne vi gått over. Dette er en turistattraksjon, men en virkelig god en. I slottet på toppen av øya bor det fortsatt folk, og øya er helt fri for juggelbutikker og restauranter som Mont St. Michel er belemret med.

Det er absolutt verd å ta en tur inn i slottet og en tur til en av Englands fineste hager som også finnes her. På veien er det også mulig å ta en stopp i Godolpin House – et stort gods som er åpnet for publikum. Godolpin Hill ligger i tilknytning til godset, og vi trillet sykkelen opp til toppen og fikk fantastisk utsikt over store deler av Cornwall.

Falmouth er neste stopp, og her bor vi på «hotell i særklasse». Hawthorne Dene er en gammel skolebygning som er omgjort til et overnattingssted med masse historiske bilder, et eget bibliotek/oppholdsrom og trange ganger og trapper og tepper på gulvene. Et flott sted. Vi får til en tur til sentrum før vi legger oss. Falmouth virker trivelig.

Gjensyn etter 45 år
Siste sykkeldag starter med en ferje over til St. Mawes. Regnet som starter, slutter like fort som det kom, og vi får syklet på småveier og må trille syklene forbi en sandstrand. Terrenget er fortsatt kupert, og vi ankommer Hemmick Beach. En av turdeltakerne var her for 45 år siden og ville gjerne se den igjen. En kul strand bortgjemt fra de fleste andre. Vi dukker oss i det kalde vannet. Det er bratt ned og bratt opp igjen, før vi sykler i et fantastisk landskap med enorm utsikt. Gorran Haven venter for en rask lunsj, nok en koselig fiskerlandsby. Før vi passerer fiskerlandsbyen Megavissey på vei til vårt endelige mål: St. Austell togstasjon. Her møtes vi at sykkelutleieren, som henter syklene.

To dager gjenstår av vårt England-opphold. Exeter med sin fantastiske katedral og Brighton med sin kjente pier og kongelige paviljong. Brighton kan vel egentlig bare forbigås i stillhet.

• Les også: Her finner du en rekke forslag til turer