Skip to Content
Søstrene sykkel: Vilma Sól (12) og Eivor Unn (9) klarer ikke å gi seg! Stisykling er god trening, men også en lek! Foto: Hans Martin Nysæter

– Spytt ut!

Uttrykket brukes mest når ordene sitter fast, når beskjedene lar vente på seg. Men denne gangen mener jeg det bokstavelig. Niåringen spytter på kommando. Jeg setter handa under haka hennes og tar imot. Nå følger en hel kuleramme bestående av sand, stein, grus – og en maur? Jeg venter i spenning. Tvi! Ny spytterunde.

Det er nå jeg forventer at tennene skal komme. At hvite steiner skal blande seg med de grå. Jeg tror hun har noen melketenner igjen. I så fall håper jeg at det er disse som har løsnet. Jeg ber en stille mammabønn. Niåringen spytter igjen. Hun får en vannflaske i handa. Gurgler. Spytter. Ingen tenner. Ikke denne gangen heller.

Den magiske elgen

Vi er godt i gang. Dette er vår tredje dag som testpiloter på Trysil Bike Arena. Allerede i møte med disse engelske navnene, kjenner jeg en voksede skepsis. Jeg lever ellers av språket mitt. Jeg er ingen rasist. Tvert imot, men jeg er språkfantast, norske navn er best i Norge.

– Initiativet var det vi som hadde, men masterplanen til Trysil Bike Arena er laget i samarbeid med franske Bike Solutions, et av de ledende konsulentselskapene for stisykling i Europa. Dette forklarer den svenske guiden vår Simon Gustavson fra Trysilguidene.

Jeg får likevel ikke dette med de engelske betegnelsene til å stemme. Kanskje er det likevel ikke så merkelig? Trysil Bike Arena tar mål av seg til å bli en internasjonal hit. Tilbudet er unikt i hele Skandinavia. Ifølge besetningen i Trysil er stien 7,5 kilometer, og er dermed er en av Europas lengste flytstier.

Blodet renner

Jeg tenker mitt. «Flyt» er ikke det første ordet jeg ville brukt hvis jeg skulle beskrevet denne løypa. I alle fall ikke nå etter at minsta har falt. Helt i tråd med hva vi den første dagen lærte av guiden, har hun huket seg over sykkelstyret, løftet rompa fra setet og så å si tatt svingen på høyeste nivå. I ettertid vil hun rette meg på dette. Det heter nemlig ikke sving, men «berm». Niåringen har altså gjort alt rett, men likevel feilet. Sykkelens forhjul ruller fortsatt, vipper pent over kanten på banan.

I samme positur fant jeg minsta. Overkroppen var over kanten, underkroppen sprellet i løypa. Bak oss kom det faretruende mange menn i sykkeltrikoter. De kjørte i hundre! Uten å huske hvordan, må jeg ha plukket henne opp og kommet i sikkerhet i grøfta. Det er nå jeg blir stående og si «spytt». Over neseryggen vokser et lite blått merke. Fra haka pipler det blod.

En gang til, en gang til

Det var det, tenker jeg og sondrer terrenget. Opp tok vi skiheisen, men hvordan skal vi komme ned hvis vi ikke skal sykle? For sykle kan vi vel ikke nå, etter denne blodige ulykken?

– Nå er jeg klar, sier plutselig minsta.

Hun pirker litt grus vekk fra hjørnetenna og spenner på seg hjelmen.  Alt er i sin skjønneste orden.  Det er uten tvil en både lettet og ikke minst stolt sykkelmamma som på nytt kaster seg over ramma. Foran meg raser niåringen. Det er to hjul i svingen og med naturlig fjæring i både knær og albuer. Den robuste sykkelen er som en forlengelse av den ellers spinkle kroppen. Vi balanserer over kampesteiner, røtter og tømmerstokker. Vi parerer stubber, bekker og juv. Endelig er vi nede.

– Så synd, utbryter 12-åringen. – Er det allerede over?

Niåringen ser ut til å ha glemt såret på haka. Blåmerket er ennå ikke notert. Julaftens tindrende øyne slår ikke disse.

– En gang til. En gang til! Vææææær så snill!

Årets beste sommerjobb: Vi var en av syv familier som fikk teste Trysil Bike Park. Foto: Hans Martin Nysæter

Det er i motbakke det går oppover

For å komme ned, må vi først opp. Dette er et mantra jeg selv lærte som liten. Ingen premie vanket før jeg hadde svettet, helst blødd. Heiskort hadde vi ikke råd til, og når vi som familie var på sykkelferie, var det i avklipte jeans. Disse verdiene sitter fremdeles i ryggraden. Helst vil jeg at holdningen skal tradere og føres videre med slekt og slekters gang.

Trysil Bike Arena reklamerer med at de er en del av naturens egen fornøyelsespark, men noe i meg sier at natur bør være gratis. At det å svette ikke skal koste.

Som testpilot blir jeg båret på gullstol, ja rettere sagt på stolheis, men å satse på en slik sport? Har vi råd til det? På en annen side – finnes det et alternativ? Finnes det en vei tilbake? I denne sporten er alle med. Vi er samla, vi støtter hverandre, trøster hverandre, tar nye sjanser. Vi et team. Et superteam på seks raske hjul. Stisyklig er virkelig toppen!

Fremtiden har to hjul

Man kan si hva man vil, men verden er snudd på hodet: Fra nå av er oppoverbakker ikke et slit. Den rollen har liksom nedoverbakkene fått.  Vi setter utfor igjen. Vinden tar med noen ord fra jenta min foran.

– Var det her jeg ramla mamma? Var det i denne «berm»?

Jeg rekker ikke å svare før svingen er passert. Ingen fall. Vi balanserer på kampesteiner, sykler over ur, parerer stokker og stubber, passerer bruer og bekker, men etter to nedoverturer er vi forsynt. Nå vil vi trene litt. Trene skikkelig!

– Gullia, beordrer 12-åringen og kikker på klokka, hører at det rumler i magen.

Vi har tross alt vært ute i hele dag, men dette er så gøy at hun rett og slett ignorerer sulten.

–  Vi rekker en løype før middag?

Sykkelmelankoli

Det er siste dagen og stemningen er svett. Vi pakker. Vi skal videre. Jentene som enten synger, danser eller krangler eller synger, sier nesten ingenting. Noe er i gjære. Jeg slipper toalettveske, termos, kart og poser med surt treningstøy. I den luftige leiligheten som har vært hjemmet vårt i fire dager står det jammen en sofa. Den har jeg ikke prøvd før i dag. Nå bomser jeg ned i putene. Vi har helt klart noe å snakke om. Jeg ser bekymret på jentene mine. En har sår på kneet, en annen har sår på haka.

– Er dere også smittet av sykkelmelankoli eller?

– 12 åringen himler med øynene slik bare 12-åringer kan. Jeg får streng beskjed om å skjerpe meg.

– Spytt ut, sier jeg, men denne gangen mener jeg det ikke bokstavelig.

– Mamma, kan vi bli litt til?

 

Denne artikkelen er skrevet av journalist og forlagsredaktør Marte Østmoe som  blogger på barnasbestereiser.no, sammen med sine to døtre Vilma Sól Torsdatter og Eivor Unn Torsdatter. De tre debuterte som bloggere i fjor sommer og da like godt med en hel Interrail. Det siste året har trespannet blitt plukket ut til å teste både det ene og det andre. Ikke sjeldent har de med seg barnas beste bestemor, Unni Walby. Barnasbestereiser.no tar for seg små og store turer og presenterer alt fra konkrete reisetips til reiseskildringer. Det er feil å si at barnasbestereiser.no flagger ut, men i løpet av høsten 2016, får de en egen fane under nettstedet: reismedbarn.no.

Gro Kveldro Bruksås, PR-ansvarlig i Destinasjon Trysil, kan fortelle at de har latt seg inspirere av utenlandske sykkelanlegg.

Typisk Trysil å være tøff

– Det er faktisk ingen destinasjoner i Skandinavia som har satset og utviklet et slikt sykkelprodukt som vi har, dette sier en stolt og ikke særlig sjenert Gro Kveldro Bruksås, PR-ansvarlig i Destinasjon Trysil.

– Hafjell har et veldig fint downhill-anlegg, legger Bruksås til, – men det er et helt annet produkt enn det vi har. Vi utfyller hverandre mer enn hva vi konkurrerer mot hverandre, sier Bruksås, men innrømmer at mye av inspirasjonen er hentet fra 7stanes i Skottland.

 

 

Annonse
Annonse
Annonse
Back to top