Visste du at du kan sykle mil etter mil i Danmark på din helt egen, luksuriøse trasé? Vi testet ut flere hundre kilometer med eksklusive sykkelstier gjennom det danske bondelandet — langt unna eksos og hasardiøse forbikjøringer. Og på bagasjebrettet satt valpen Banja.
Av Mikkel Soya Bølstad (tekst og foto)
For godt og vel 100 år siden bandt de første danske lokalbanene Danmark sammen, og småbyer og tettsteder blomstret opp etter hvert som fler og fler damptog dundret på kryss og tvers over landsbygda. Så kom personbilene og lastebilene. Lokalbanene var plutselig ikke lenger attraktive til hverken frakt av mennesker eller varer og ble nedlagt, én etter én. Et kapittel var over.
I dag skrives et nytt. Mange av jernbanetraseene har nemlig gjenoppstått som transportårer, men nå som banestier for fotgjengere, syklister og ryttere. Et opplagt valg for en aldri så liten sykkelferie.
Yngstejenta Siri og jeg pakker med oss telt og sovepose, plasserer den åtte måneder gamle hundevalpen Banjo bakpå sykkelen og setter kursen sørover med båt fra Oslo mot Frederikshavn for å prøve oss på banestiene. Vi velger ut en nesten tre hundre kilometer lang rute fra Aalborg til Horsens. Moroa begynner allerede idet vi tar et skarpt høyresving ut av den lille landsbyen Svenstrup rett sør for Aalborg etter en kjapp togtur fra Frederikshavn. Vi er i gang med første etappe på banesti; det gamle jernbanestrekket mellom Svenstrup og Aars.
Du trenger ikke bekymre deg for monsterstigninger eller vanvittige utforkjøringer om du følger banestiene i Danmark
Snart har vi byttet ut grå forstad og ståkete biltrafikk med grønne jorder og stillhet. Da lokalbanen åpnet her 16. juli 1899, var den med sine stigninger helt opp mot tolv og en halv promille mer kupert enn det som var normalt på den tiden i Danmark. Det vil si at traseen stiger tolv og en halv meter på en kilometer på det bratteste. Du trenger med andre ord ikke bekymre deg for monsterstigninger eller vanvittige utforkjøringer om du følger banestiene i Danmark. Glem bakkene. Det er vinden som styrer showet i Danmark.
I dag er vinden sånn noenlunde på vår side, og vi kommer oss greit fram. Jernbanesporene som i sin tid ble lagt her, var også kraftigere enn det som var gjengs på den tiden, og tillot hastigheter på opp mot 45 kilometer i timen. Vi er langt unna det i dag. Kanskje vi kunne sneket oss opp på det i en av de slake nedoverbakkene på vei til Nibe med solid klamping i pedalene? Vi har uansett en liten passasjer å ta vare på og durer nokså pent og pyntelig av gårde så det ikke blir for humpete for ham bakpå bagasjebrettet.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
I Nibe møter vi på Limfjorden. Luften får et siste drag av saltvann før sykkelsporet styrer oss inn i Halkær Ådal. Svartbrokete danske melkekyr gresser på engene, og Halkær Å slynger seg dovent fram og tilbake i den slake dalbunnen. Vi passerer en steinaldergrav bygget opp av digre, fint avrundede steiner lagt oppå hverandre, og triller forbi gamle gårder med kyr, sauer og hester.
I den lille jernbanebyen Aars kobler vi oss på en gammel kjenning: Himmerlandsbanen. Den var vårt første møte med banestiene for et par år tilbake. Himmerland er navnet på halvøya sør for Limfjorden og nord for Mariager fjord. Banen her holdt det gående helt til 1999. Allerede i 2006 fikk banen nytt liv, da Himmerlandsstien ble innviet. I dag er stien en av de lengste så og si sammenhengende strekningene med banesti i Danmark med sine sju og en halv mil mellom Løgstør ved Limfjorden og Viborg i sør.
Skumringen jakter oss, og vi blir ikke hengende i jernbanebyen Aars. Vi har det travelt med å komme oss til en av de tilrettelagte leirplassene som ligger langs banestien. Snart cruiser vi gjennom Østrup med mørket rett i hælene. Det er i øyeblikk som dette du forstår hvor heldige vi er som har allemannsretten og muligheten til å slå opp teltet nesten hvor vi vil hjemme i Norge. I Danmark må vi pent nøye oss med å ta inn på de tilrettelagte leirplassene eller slå leir i en av de få skogene som har åpnet for fri telting.
Idet vi krysser Lerkenfeld Å, pakker mørket oss inn, og det er bare å kapitulere og ta fram lyktene. Vi har uansett nådd fram til dagens mål: Et par gapahuker med bålplass og en liten gressmatte til teltet vårt i et lite skogholt rett ved siden av banestien. Vi kjenner lukten av noen kyr som gresser på den andre siden av stien og ser øynene deres lyse opp i mørket mens vi spiser sen middag i en av gapahukene.
Neste dag treffer de gamle, små jernbanebyene oss på stripe: Aalestrup, Møldrup, Skals og Løgstrup. De fleste av stasjonsbygningene er ombygd til beboelseshus, men i Skals har det gamle posthuset i tilknytning til jernbanestasjonen blitt kafé med mulighet for overnatting. Skulle ikke det friste, har flere av byene tilrettelagt med overbygde piknikbord og fine overnattingsplasser.
For det meste er landskapet åpent og flatt rundt oss, og vi sykler lange strekk der banestien skjærer gjennom landskapet rett som en strek. Hadde det ikke vært for sirlige rekker med forblåste trær plantet for å bremse vindens herjing, ville synet blitt møtt av jorder mot alle himmelretningene. I hvert fall nesten, for vi ruller når sant skal sies med jevne mellomrom gjennom langstrakte, smale skoger anlagt for å hindre at jernbanesporene i sin tid skulle stenges av snøføyk.
Vi lar stillheten og roen krype innunder huden igjen. Så slipper vi oss ned i skumringen mens månen viser vei i sør
Vi nordmenn synes kanskje det er grensende til komisk når Danmark tilsynelatende bryter sammen bortimot hver gang det kommer et lite snøfall. Men Danmark kan fort komme til å minne om riksvei sju over Hardangervidda når det snør og blåser opp på samme tid. Og blåser, det gjør det ofte i Danmark.
Rett før Viborg får vi kontakt med Limfjorden igjen da vi passerer den sydlige utløperen Hjarbæk fjord. Den massive, gamle jernbanebroen av stål over Skals Å er åpenbart anlagt med tanke på betraktelig tyngre transportmidler enn våre sykler. Her ved Hjarbæk fjord kan du være heldig å få se oter, for området rundt Limfjorden er i dag et kjerneområde for denne morsomme skapningen etter at bestanden hentet seg opp fra kollapsen på 80-tallet, og fuglelivet her er rikt. I dag er det imidlertid stille her, og vi tramper videre etter en kjapp pause.
(Artikkelen fortsetter under kartet.)
For utvidet funksjonalitet som f.eks å laste ned koordinater i GPX eller KML, må du åpne kartet. Klikk på kartet for å komme videre til kartleverandørens nettside.
Viborg er en av Danmarks eldste byer og absolutt verdt et stopp, men vi har utkikk på en leirplass vi vet om et godt stykke videre, skjærer i stedet raskt gjennom den historiske byen og setter kursen rett øst langs Nørreåstien. Den asfalterte sykkelstien er lagt oppå traseen til jernbanen som en gang bant Viborg, Fårup og Mariager sammen. Det ble et kortvarig jernbaneeventyr. Den ble anlagt i 1927 og fikk en levetid på knappe førti år før konkurransen fra bilveiene ble for stor. I dag tar den syklister og vandrende helt til Ørum og videre til Hammershøj.
Nørreåstien er en allé av krokete, digre eiketrær, en passasje langs en elv flankert av frodige enger, og alt sammen innrammet av et belte av skog oppe på kammen på hver side av den flate elvedalen. Og Nørreåstien er to sykkelturister og en hund som nok en gang begynner å få tidstrøbbel. Vi kunne selvsagt bare slått oss til i den lille landsbyen Vejrumbro der de har tilrettelagt så fint med gapahuker og benkebord og grill og mye mer.
Kanskje det er utslag av norsk sjenanse, eller kanskje vi bare er litt småparanoide, men det er noe med tanken om å slå seg til midt i en by som ikke virker spesielt forlokkende. Så da ruller vi i stedet videre langs traseen, lar oss villig føre oss gjennom dalen, før vi dreier mot nordøst, opp til Ørum og et strekk som går som en loddline rett fram i fem kilometer mot Hammershøy. Der slutter moroa brått.
Hammershøy markerer et taktskifte. Så langt har vi nær sagt utelukkende syklet på banestier og sykkelveier og passet våre egne saker så og si helt uten biltrafikk, men for å komme oss til Langå og neste banesti, må vi styre jernhestene ut på trafikkert vei. Og det er da vi gjør tabben. Skjønt, jeg skal ikke trekke Siri eller Banjo inn i dette. Det er jeg som gjør glippen og velger korteste vei mellom Hammershøy og den bittelille landsbyen Læsten, der vi skal ta av fra hovedveien igjen.
Kanskje det er kontrasten fra de idylliske, små banestiene til den sterkt trafikkerte landeveien. Kanskje det er fordi vi er slitne etter en lang dag på sykkelsetet, eller kanskje det rett og slett er fordi det er skrekkinnjagende ubehagelig å bli forbikjørt mens det kommer motgående trafikk imot. Vi lar oss i hvert fall slå ut. Det hjelper ikke at vi legger oss litt lenger inn i selve veibanen. Vi hører likevel på motorduren bak oss at sjåføren har tenkt å kjøre forbi – selv om det kommer biler rett imot.
I et nervepirrende øyeblikk venter vi på at bilen bak oss skal komme opp på siden av oss. Så er den der, legger hjulene på sjåførsiden godt inn i motgående kjørefelt, og de to bilene passerer hverandre med en klaring på få desimeter, rett ved siden av oss. Så kommer vindpresset. Det gikk denne gangen også.
Noen sekunder senere skjer det igjen. Nervene er tynnslitte idet vi brekker av hovedveien ved de små, lave husene i Læsten. Vi stopper på toppen av utforkjøringen ned mot Fussing Sø og kilden til Skals Å, skuer utover den skogkledde dalen og lar stillheten og roen krype innunder huden igjen. Så slipper vi oss ned i skumringen mens månen viser vei i sør.
Skal du bare sykle én banesti i Danmark, er Gjernbanen, eller Den jyske diagonalbane, som den også ble kalt, et svært godt bud. Etter et lite mellomparti med behagelig, rolig sykling på smale landeveier møter vi på Gjernbanen i Langå. Det åpne, flate jordbrukslandskapet fra Himmerland avløses av lett kupert jordbruksland med skogholt og små åkerlapper. Vi fraktes over Gudenåen, gjennom søylehaller av bøketrær og ledes høyt over sumpskoger med svartor.
Snart har vi glemt alt om gårsdagens nervepirrende sykling på Viborgveien, for perlene kommer på stripe og løfter både humøret og moralen, enten det er Vakre Gjern Ådal, krokete, mosegrodde eikeskoger, ekstralagret Danbo-ost fra det lokale meieriet i Them, eller rester av det åpne hedelandskapet sør for Silkeborg da vi svinger inn på siste banesti ved Bryrup.
Joda, været er til tider motbydelig med skybrudd og kuling som river og sliter i syklene, og selvsagt er det punkteringer på rekke og rad. Det ville være uærlig å ikke nevne det. Men det rokker ikke ved følelsen av frihet og glede ved å reise gjennom det danske landskapet med utsikt fra første parkett på vår helt egen luksuriøst anlagte trase som beskyttede korridorer gjennom landskapet. Langt unna all motorisert trafikk, og tett på naturen. En og annen gang må vi krysse en vei eller to da vi passerer gjennom små landsbyer, men ellers er det bare oss. Og syklene. Og god plass til fler.
